Stå i det

Når det røyner litt på i livet liker jeg å ha et mantra som jeg sier til meg selv, et utsagn, en setning, et ordtak, kall det hva du vil. Nå for tiden er det: Stå i det.

Dersom noe er litt ubehagelig er det lett å få lyst til å gå i dekning under bordet eller fnise seg ut av situasjonen med en medium-morsom vits, men som regel lønner det seg å stå i det og det vil gjerne føles bedre etterpå. Det gjelder ikke nødvendigvis negative ting som kjeft eller kritikk, det kan også være skryt og oppmerksomhet.

Når noen skryter av bloggen vår foran en haug med folk som ikke en gang viste at jeg hadde en blogg, så holder jeg overkroppen over bordet, tenker stå i det nå og sier, takk, så utrolig hyggelig at du syns det. For det er jo det jeg syns. Når noen syns det er et dumt valg å slutte i finansjobben, så får den flåsete og konfliksky delen av meg lyst til å si at det er nok bare er en tidlig midtlivskrise dette her, ehhe hehehe, og at jo, jeg kommer sikkert tilbake. Men står jeg i det så sier jeg at det er viktig å følge magefølelsen sin, livet er mer enn bare jobb og dessuten så tror jeg at dette blir veldig bra. For selv om man har mantraet innabords, så er det ikke alltid man klarer å praktisere det.

Det kan være mer, å stå i det når man er lei seg eller sint. Å være lei seg til man føler seg ferdig og ikke nødvendigvis riste det av seg med en gang for å ta bilde av te-koppen til Instagram og tenke på pusekatter. Å ha lov til å bli sint og si fra når man føler seg urettferdig behandlet, istedenfor å si at det går fint for deretter å pese seg selv etterpå for det en skulle ønske at en hadde sagt.

Og det kan være enda mer, stå i det og takk pent nei til ting du ikke har lyst til, ikke si at du skal se det an, eller at du bare må sjekke kalenderen, om du faktisk ikke har lyst. Her har jeg milevis med forbedringspotensiale. Denne boken er en hjelpende hånd.

Stå i det kan gjerne minne om å det mye omtalte å være tilstede i nuet tenker jeg, med en liten formaning om å i tillegg være rett i ryggen og ikke unnskylde seg selv, som kirsebæret på toppen. Og for å sette kirsebæret på toppen av dette innlegget, slipper jeg til Kolbein.

Hvor hadde vi det fra?

av Kolbein Falkeid

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

 

Stå i det folkens, det er fredag!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • #truthbomb
    Og det Kolbeindiktet er et av mine favoritter – det har jeg fått bruk for i maaaange ulike settinger hvor jeg liksom vil skyve virkeligheten (når den er vanskelig) vekk og ha meg FRABEDT kjipe følelser… Da hører jeg disse ordene i pæra…at det er sånn livet (også) er. Kommer ikke unna det, så man kan like så godt stå i det. Takk for enda et nært og godt blogginnlegg!

    • Det er et favorittdikt her også, for det er ikke alltid det funker for meg ‘å kjenne solen i fjeset’ og nyte de små øyeblikkene. Selv om det er fin filosofi. Det diktet derimot, det funker som en kule når shit happens.

      Hjertelig takk for så utrolig god tilbakemelding! Det er gull når jeg skriver litt mer nære innlegg.