Jeg har tilbrakt de to siste ukene med å kjøre trillebår, plante plen, sette opp plantekasser, klippe bærbusker, fjerne 100 (?) gullregn busker, plante druer, så blomsterfrø (kornblomst, blomkarse, ringblomst – alle spiselige), flytte en rosebusk og se på hageprogrammer på kveldstid. Her kan jeg anbefale Hagen min på NRK og Big dreams, small spaces på Netflix -sistnevnte med Monty Don en hagekjendis i Storbritannia som alle damene blir fnisete av.

Jeg tror det er litt sånn jeg er, at jeg går inn i prosjektet med hud og hår, og går ut igjen med utrolig mye skitt under neglene. Det gjør jo at det blir effektivt, men intensivt og jeg glemmer at det finnes et liv der ute i sivilisasjonen hvor de har cappuccino, rene klær og en tebrødjournal.

Jeg er langt fra en hageguru, jeg bare stoler på magefølelsen, råd fra rutinerte foreldre, hardt arbeid og læringskurven. Så nå er snart (etter en ettermiddagsøkt i dag) hagen på grimstad klar for vår. Da tar jeg meg en liten pause og vender snuta mot prosjekt balkongen i byen. Jeg bor jo fortsatt i byen, men jeg holder det gamle huset på Grimstad ved like og hagen fin, for drømmen er jo å renovere det en gang og flytte tilbake.

Men på balkongen i byen, der skal jeg sikre noen før- og etter-bilder. Med vårsolen kommer ny prosjektånd og arbeidslyst, og den skal man benytte seg av. Ha det fint så lenge!

The Michelle Sweater fra Lôkal Oslo, i finull fra Rauma og Tweed fra Sandnes Garn, en overraskende fin og deilig kombinasjon.

Det er litt korte ermer og perfekt lengde på bolen, akkurat sånn jeg liker det.

Til slutt litt kjønnsnøytral babygavestrikk, Sander rilledress fra Gustav og Berta, i tynn merinoull fra Sandnes Garn.

1/100

I dag kjøpte jeg 10 gule tulipaner på billigsalg, fordi er påsken over. Fra en dag til neste er vi plutselig lei gult, lei anton berg marsipan, lei lammelår og alt det andre vi hamstret rett før helgen. Det er jo helt sjukt. Jeg er ikke bedre selv, hva er det som gjør at jeg umiddelbart føler meg ferdig med påskeliljer? Hvem bestemmer at det skal være slik? Muligens de som vil at vi skal handle mer? Jeg elsker gult og marsipan året rundt og skal herved prøve å stå i mot presset.

Den 17. oktober ifjor startet jeg mitt eget lille prosjekt som het 100 dager med håndarbeid, og håndarbeid har det blitt, men selve prosjektet falt litt igjennom.

I dag var en litt slitsom dag, men ved en tilfeldighet falt det, som tre nøtter til askepott, ned i hodet på meg (via instagram) at i dag er den første dagen i ‘det ordentlige’ 100 dagers prosjektet, som varer fra 3.april til 11.juni. Du kan lese mer om prosjektet her. Så hvem er jeg til å skusle bort tre magiske nøtter? Som den øst-europeiske kusken jeg er så putter jeg denne tilfeldigheten i lommen og setter sleden i retning #100dagermedfoto. Heng med om du vil! Eller enda bedre, start ditt eget 100 dagers prosjekt? Detta blir gøøøøy!

Hvorfor foto spør du? Fordi jeg vil bli bedre, fordi jeg trenger fotos til å illustrere de innleggene jeg vil skrive her men har aldri får skrevet og fordi det er en overkommelig.

Illustrasjoner

Etter at jeg startet min egen nettbutikk har jeg blitt mer bevist; på hvor jeg legger igjen pengene mine og ikke minst på hvor sårbart det er å lage noe selv for å vise det frem til verden (jeg tror det fortjener et eget innlegg).

Det er jo en jungel å være en bærekraftig forbruker der ute, og å få det til på alle fronter kan se det ut til å være en heldagsjobb. Men det finnes håp: Skaperverket er en samling av ulike kunstnere og håndverkere om driver en butikk sammen hvor de selger varene sine. Jeg har gjort det til en vane å titte innom der når jeg er i Oslo, og det føles bra. Sist jeg var i Oslo kjøpte jeg denne illustrasjonen som jeg syns er helt fantastisk.