Skål i tvilen

I dag er det fredag og siste dagen min i finansjobben. På slike endringsdager kan tvilen kom snikende, heldigvis kjenner jeg Anne Linn som i sommer skrev dette i et innlegg om tvil:

… Og på mange måter er jo tvil som torner. De er en del av pakka når man er på sporet av noe mer. Og i stedet for å stenge av, så kan man åpne opp og tåle noen stikk; for det skal merkes at man lever. Og da mener jeg ikke at det alltid er noe godt eller noe positivt i enden av den smerten. Men det er alltid noe. Og noe kan man både jobbe og leve med. 

Og når man kjenner slike kloke folk så er det jo ikke noe stress. For tvil er det, og når noen andre tviler på hvorvidt jeg gjør det riktige så har jeg så lyst å si; ikke tvil på meg, jeg har tvil nok for oss begge. De fleste fine folkene jeg kjenner tviler jo ikke, de sier go, go, go og for det er jeg evig takknemlig. Og en helt spesiell takk skylder jeg nettopp Anne Linn. OG dere deilige mennesker som har handlet i den lille nettbutikken (som snaaart skal bli større).

Jeg skriver ikke om dette med tvil og torner fordi jeg vil ha sympati eller heiarop (joda, who am I kidding?), men fordi jeg ikke vil få jobbytte, karriereskifte og drastiske avgjørelser til å se lekende lett ut. For det er det ikke, det er litt blod, svette og tårer. Så til alle dere andre der ute som står i det; I feel ya – og det blir bedre: plutselig har du siste dagen på jobb og skal feire at du har bein i nesen og is i magen på en hyttetur med de beste folkene i livet.

Skål for deg, og meg og alle som står i tvilen! Ikke skår i gleden altså, men skål i tvilen.